(January 2001)

I had just watched the movie “Heftig og begeistret” on TV, but I felt neither hectic nor excited when I passed Storskog, on my way to the first Russian border station in almost 30 minus. It was January 20, 2001, it was my first visit to Russia and even though I was only 2-3 hours drive from home, everything was new….everything!

It was going to be a long journey through a cold landscape. Little did I know then that this would be the beginning of a fantastic journey – with work, experiences and acquaintances. A “journey” that would last 20 years…until the conflict between Russia and Ukraine started, and it is impossible to visit again.

The means of transport was an old Mitsubishi Pajero, and already upon departure from Kirkenes it complained of its distress – it was cold. Nevertheless, we made our way together past the Norwegian border station, through the steel gate to Russia and further up along the eastern bank of the Pasvik River, and towards the Russian border station.

Before leaving, I had taken a quick trip through the wardrobes, and rushed with me everything that looked like wool, and it now seemed more and more reasonable. 30 degrees quickly turned into 40.

After a few kilometers on bad Russian asphalt we came to the Russian border station, and strolled in. Well, this was not like crossing the border at Svinesund on the way to cheap meat, sweets and 90-zones in Sweden. For an inexperienced Norwegian, this was a crash course in Russian bureaucracy. But, by all means….the Russian border authorities proved to be understanding, and in a mixture of Russian, English and broken Norwegian they explained to me which forms to fill out, what was expected to be on them and where I should hand them in. Attached to an entry form was also an exit form, which was to be handed in when I returned a few days later. And, they could not emphasize enough how important it was that I did not lose it. “Yes, because you don’t want to end up as a Russian citizen,” smiled one of the older men in a greenish uniform.

We had been warned in advance that crossing the border could take a long time, but surprisingly enough we were on the road again – just a couple of hours after we had parked the car and walked from gate to gate with our passports. We had been wished a good trip with a smile.
The car coughed reluctantly on, and just before we reached the town of Nikel, about two miles from the border with Norway, we came across the next iron gate. Russia has a border zone that is strictly guarded, and here we are probably watched and counted, so that you don’t stay inside the zone for too long.

At this gate stood a simple soldier, who came out of a tired guardhouse. When we rolled down the window, he asked to see our passports. He was visibly cold, and asked if we had any cigarettes he could get. We didn’t, but he smiled and politely waved us on, after opening the iron gate in front of the car. I became thoughtful… That guardhouse had seen better days, and I guessed that it was probably close to 40 degrees below zero inside the walls too.

Winter darkness set in before we drove into the town of Nikel, and only the lights from the mine and the occasional house were visible. We continued towards the next towns…Zapolyarny and Pechenga. At the entrance to Pechenga we noticed the monuments. Just a few meters away you could see a sign with a hammer and sickle, a tank with its barrel pointed at the border, a small monastery church and the Hill of Glory. Even more thoughtfully we followed the road further east, towards the military town of Sputnik.

After Sputnik you drive into a mountainous area that the Russians use for military training. Here I have been surprised several times by large tanks thundering across the road, and continuing out over the marshes. At that time, in 2001, Western citizens were only allowed to drive through this area 3-4 days a week. On other days it was reserved for Russians, as a result of the training activity. However, it was not tanks and soldiers that were the challenge today – it was cold, and now we also encountered wind and snow, which made visibility minimal.

You drive for about an hour through military territory, and I saw almost nothing of people, landscape or road, for that matter. Snow and wind were annoyingly present, and made it challenging to steer the Pajero eastwards – but, somehow, it worked.

After about half an hour it was so bad that the car would only just go. And, it was going to get worse – at one point it chose to let the wind take hold so much that one of the windscreen wipers came loose, disappeared over the roof of the car and into the eternal hunting grounds. It took a few seconds before we realized that this was bad – really bad. We still had many miles to go, and we could not drive any further without windscreen wipers. Sudden stop – and then out to search. It was a good distance behind the car, and very happy to have been reunited with this indispensable piece of car accessory, we walked back towards the car. But, it was no longer alone… You shouldn’t stand still for so many seconds in a Russian military area before you are surrounded by Russian soldiers – even in severe weather.
After explaining the situation, and getting some help getting a The windshield wipers came on again, and we were politely and correctly waved on.

After an hour in the dark, wind and storm we arrive at Titovka. On the left side of the road you can see light and warmth, and a sign that in clear Norwegian says «Welcome – Open 24 hours a day». Two barracks had been converted into a café, and there was no telling how much they managed to cram into around ten square metres. Here you could buy everything from pizza, meatballs, beer and wine, postcards, key rings, coffee, cakes and crisps. I’m sure that if I had asked for tickets to the English cup final at Wembley, the lady would have smiled and turned to look.

It was good to have something warm in my body. I’m not a coffee drinker myself, so I chose a random Russian tea. Let it be said once and for all: Russians KNOW their tea!! To this day I choose Russian teas, if I can get them. They are so aromatic and «round» that neither sugar nor candies are felt necessary. Greenfield – produced mainly in St. Petersburg is difficult to get hold of in Norway, but fortunately it is imported to Finland, so a quick trip across the border there, then…

Now the temperature had dropped below 40 degrees, and it was a good idea that our old car was idling while we were inside and got something warm in our bodies. Blue smoke behind the car, where it snorted and coughed, clearly dissatisfied down the slopes towards the final destination of the journey.

But, there were still a couple of hours left. We had promised to be at the hotel at seven in the evening, but now that time had already passed by a good margin.

At school we had learned about the battle in the Litza Valley, which was fought during the Second World War between the Germans and the Russians, and the large monuments that had been erected afterwards – in honor of the fallen. Well, we gave them a damn now, because we were freezing all over our limbs, and we were genuinely worried whether the car would last all the way.

This was before the bridge over the Kola Fjord was built, so when we saw the lights from Murmansk, and the big monument of Allosha, we knew that we still had a long way to go. We drove on the west bank of the Kola Fjord, and even though the temperature had now dropped to a “comfortable” 30 degrees below zero, wool was still very much needed. It became difficult to feel our toes and fingers, and as a result of breathing (yes, we actually had to breathe sometimes), ice formed on the inside of the car windows.

At the bay of the Kola Fjord, we could finally turn left, and into the small town of Murmashi. Apart from the fact that Murmansk Airport is on the outskirts of Murmashi, there was little business to be seen in this small town. We therefore saw no reason to stop, and continued undeterred – now straight north, through the city Kola, before we could finally embark on Prospekt Kolskye and Prospekt Lenina – the main street through Murmansk city.

A good three hours after our planned arrival, the old Pajero parked outside the Poliarnie Zory Hotel in Knipovicha in Murmansk. We entered the reception and were greeted by a sweet – yet grumpy – young lady at the reception. Why were we so late – we had promised… Well, she accepted the explanations, and check-in was carried out. I reluctantly gave her my passport with my exit documents, but when she smiled sweetly and promised that I would get them back the next morning, I let myself be persuaded.

Up to the hotel room….take off my outerwear…and then straight down to the warm bathroom floor… Slowly but surely, my body temperature rose towards normal levels, and the world became blissful again.

That night I slept well. Not even the sound of a Finnish male choir practicing shanties on the floor below made me irritated now – there was only sleep and anticipation for tomorrow in my head…mostly sleep….zzz….z…z….

Jeg hadde nettopp sett filmen «Heftig og begeistret» på TV, men jeg følte meg hverken heftig eller begeistret når jeg passerte Storskog, på vei mot første russiske grensestasjon i nærmere 30 minus. Det var 20. januar 2001, det var mitt første besøk i Russland og selv om jeg bare befant meg 2 – 3 timers kjøring hjemmefra, så var alt nytt….alt!

Det skulle bli en lang reise gjennom et kaldt landskap. Lite visste jeg da at dette skulle bli begynnelsen på en fantastisk reise – med jobb, opplevelser og bekjentskaper. En «reise» som skulle vare i 20 år…inntil konflikten med Ukraina.

Transportmidlet var en gammel Mitsubishi Pajero, og allerede ved avreise fra Kirkenes klaget den sin nød – den hadde det kaldt. Allikevel tok vi oss sammen forbi den norske grensestasjonen, gjennom stålporten til Russland og videre opp langs Pasvikelvas østlige bredd, og mot den russiske grensestasjonen.

Før avreise hadde jeg tatt en snartur gjennom klesskapene, og rasket med meg alt som så ut som ull, og det virket nå mer og mer fornuftig. 30 grader ble fort til 40.

Etter noen kilometer på dårlig russisk asfalt kom vi til den russiske grensestasjonen, og ruslet inn. Vel, dette var ikke som å passere grensen ved Svinesund på vei mot billig kjøtt, godterier og 90-soner i Sverige. For en uerfaren nordmann var dette et crashkurs i russisk byråkrati. Men, for all del….de russiske grensemyndighetene viste seg forståelsesfulle, og på en blanding av russisk, engelsk og gebrokkent norsk fikk de forklart meg hvilke skjema som skulle fylles ut, hva det var forventet at det skulle stå på demm og hvor jeg skulle levere dem. Ved et innreiseskjema var det også heftet et utreiseskjema, som skulle leveres når jeg skulle returnere noen dager senere. Og, de kunne ikke understreke godt nok hvor viktig det var at jeg ikke mistet det. «Ja, for du vil vel ikke ende opp som russisk statsborger», flirte en av de eldre i grønnaktig uniform.

Vi var blitt advart på forhånd om at grensepassering kunne ta lang tid, men overraskende nok var vi på veien igjen – bare et par timer etter at vi hadde parkert bilen og gått fra luke til luke med passet. Smilende var vi blitt ønsket god tur videre.

Bilen hostet seg motvillig videre, og rett før vi kom til byen Nikel, ca. to mil fra grensa til Norge, så møtte vi på neste jernport. Russland har en grensesone som er strengt bevoktet, og her er vi nok passet på og tellet, slik at man ikke blir værende inne i sonen for lenge.

Ved denne porten sto det en enkel soldat, som kom ut fra en sliten vaktbu. Da vi rullet ned vinduet, ba han om å få se passet. Han var synlig kald, og spurte om vi hadde sigaretter han kunne få. Det hadde vi jo ikke, men han smilte og vinket oss høflig videre, etter å ha åpnet jernporten foran bilen. Jeg ble tankefull… Den vaktbua hadde sett sine bedre dager, og jeg gjettet at det nok var nærmere 40 kuldegrader også innenfor veggene.

Vintermørket slo inn før vi kjørte inn i Nikel by, og bare lysene fra gruva og ett og annet hus var synlig. Vi fortsatte mot de neste byene…Zapolyarny og Pechenga. Ved innfarten til Pechenga la vi merke til monumentene. På bare noen få meters avstand kunne man se et skilt med hammer og sigd, en tanks med kanonløpet rettet mot grensen, en liten klosterkirke og en stor statue på «Hill of Glory». Ytterligere tankefull fulgte vi veien videre østover, og mot den militære byen Sputnik.

Etter Sputnik kjører man inn i et fjellområde som russerne bruker til militær øving. Her har jeg flere ganger blitt overrasket av store tanks som dundrer tvers over veien, og fortsetter ut over myrene. På den tiden, altså i 2001, så fikk vestlige borgere kun kjøre gjennom dette området 3 – 4 dager i uken. Øvrige dager var det forbeholdt russere, som følge av øvingsaktiviteten. Men, det var ikke tanks og soldater som var utfordringen i dag – det var kulde, og nå møtte vi også på vind og snø, som gjorde sikten minimal.

Man kjører rundt en time gjennom militært område, og jeg så nesten ingenting av folk, landskap eller veg, for den saks skyld. Snø og vind var plagsomt tilstede, og gjorde det utfordrende å styre Pajeroen østover – men, det gikk på et vis.

Etter en drøy halvtime var det så ille, at bilen bare så vidt ville dra. Og, det skulle bli verre – den valgte på et tidspunkt å la vinden ta så tak at den ene vindusviskeren løsnet, forsvant over taket på bilen og inn mot de evige jaktmarker. Det gikk noen sekunder før det gikk opp for oss at dette var ille – riktig ille. Vi hadde enda mange mil igjen, og vi kunne ikke kjøre videre uten vindusvisker. Bråstopp – og deretter ut å lete. Et godt stykke bak bilen lå den, og svært lykkelige over å ha blitt gjenforent med dette uunværlige stykket med biltilbehør, gikk vi tilbake mot bilen. Men, den var nå ikke lenger alene… Man skal ikke stå stille så mange sekunder i russisk militært område, før man blir omringet av russiske soldater – selv i heftig vær.

Etter å ha forklart situasjonen, og fått litt hjelp med å få festet vindusviskeren igjen, ble vi høflig og korrekt vinket videre.

Etter en time i mørke, vind og uvær kommer vi fram til Titovka. På venstre side av veien oppfatter man lys og varme, og et skilt som på klart norsk ønsker «Velkommen – Åpen 24 timer i døgnet». To brakker var omgjort til kafé, og det var ikke måte på hvor mye de klarte å få inn på rundt ti kvadratmeter. Her kunne man kjøpe alt fra pizza, kjøttboller, øl og vin, postkort, nøkkelringer, kaffe, kaker og potetgull. Jeg er sikker på at om jeg hadde spurt om billetter til den engelske cupfinalen på Wembley, så hadde damen smilt, og snudd seg for å lete..

Det var godt med noe varmt i kroppen. Selv er jeg ingen kaffedrikker, så jeg valgte en tilfeldig russisk té. La det være sagt en gang for alle: russerne KAN té!! Til den dag i dag velger jeg russiske tésorter, hvis jeg får tak i det. De er så aromatiske og «runde», at det ikke føles nødvendig med hverken sukker eller suketter. Greenfield – produsert hovedsakelig i St. Petersburg er vanskelig å få tak i i Norge, men heldigvis importeres det til Finland, så en kjapp tur over grensa dit, så…

Nå var temperaturen falt under 40 grader, og det var lurt at den gamle bilen vår gikk på tomgang mens vi var inne og fikk noe varmt i kroppen. Blå røyk bak bilen, der den harket og hostet, tydelig misfornøyd nedover bakkene mot reisens endemål.

Men, det var ennå et par timer igjen. Vi hadde lovt å være på hotellet i sjutiden på kvelden, men nå var den tiden allerede passert med god margin.

På skolen hadde vi lært om slaget i Litzadalen, som ble utkjempet under andre verdenskrig mellom tyskerne og russerne, og de store monumentene som var reist i ettertid – til heder og ære for de falne. Vel, de ga vi blankt faen i nå, for vi var i ferd med å fryse av oss alt av lemmer, og vi var oppriktig bekymret for om bilen ville holde helt fram.

Dette var før det ble bygget bru over Kolafjorden, så når vi fikk se lysene fra Murmansk, og det store monumentet Allosha, så visste vi at det fremdeles var lenge igjen. Vi kjørte på vestbredden av Kolafjorden, og selv om temperaturen nå var sunket ned til «behagelige» 30 kuldegrader, så var ull fremdeles høyst nødvendig. Det ble vanskelig å kjenne tær og fingre, og som følge av pusting (ja, vi måtte jo faktisk puste av og til), så la det seg is på innsiden av vinduene i bilen.

Ved bukta i Kolafjorden kunne vi endelig svinge mot venstre, og inn i den lille byen Murmashi. Bortsett fra at Murmansk lufthavn ligger i utkanten av Murmashi, så var det lite næringsliv å spore i denne lille byen. Vi så derfor ingen grunn til å stoppe, og fortsatte ufortrødent videre – nå rett nordover, gjennom Kola By, før vi endelig kunne ta fatt på Prospekt Kolskye og Prospekt Lenina – hovedgaten gjennom Murmansk by.

Godt og vel tre timer etter planlagt ankomst, parkerte den gamle Pajeroen utenfor Poliarnie Zory Hotel i Knipovicha i Murmansk. Inn i resepsjonen og ble møtt av en søt – men likevel sur – ung dame i resepsjonen. Hvorfor var vi så sene – vi hadde jo lovet… Vel, hun godtok forklaringene, og innsjekking ble utført. Litt motvillig ga jeg fra meg passet med utreisedokumentene til henne, men når hun smilte søtt og lovte at jeg skulle få de tilbake morgenen etter, så lot jeg meg overtale.

Opp på hotellrommet….av med ytterklærne…og deretter rett ned på det varme baderomsgulvet… Sakte, men sikkert steg kroppstemperaturen opp mot normalt nivå, og verden ble igjen salig.

Denne natten sov jeg godt. Ikke engang lyden fra et finsk mannskor som øvde på shantyer i etasjen under fikk meg til å bli irritert nå – det var kun søvn og forventning mot morgendagen som sto i hodet…mest søvn….zzz….z…z….